Stoffavhengig

Av Kristin Norder Eggen

Jeg klarer ikke å la være å kjenne på stoff. Silkestoff, bomull, ull, filt, viskose, hva som helst, jeg tar det mellom hendene og bare kjenner på det. For ikke å glemme uventede fargesammensetninger. Det kan være fargene i en kjole eller i et bilde, og så lar jeg meg inspirere til en ny hatt. Om vinteren er det gøy å jobbe med ull, filt og skinn, om sommeren går det i silke og strå og andre lettere stoffer. Jeg er glad det er flere sesonger! Og så er det festhattene, da. Og bryllupshattene. Da er det morsomt å eksperimentere. Det gjelder dessuten å sy en hatt som passer til ansikts- og hodefasongen hos en dame – eller en mann, for den saks skyld. En hatt som lar ansiktet komme til sin rett. Det er så synd at damer nå til dags går barhodet, – det er jo nettopp en flott hatt som er prikken over i’en! Selv har jeg alltid hatt på meg, forsikrer Åse. – Det skulle da også bare mangle.
I butikken til Åse Strand i Oslo myldrer det av hatter. Store hatter, små hatter, festhatter og hverdagshatter, kalotter, lue med fjær og topplue med dusk i pels. Det er så man lengter etter skikkelig ruskevær, så man er nødt til å ta på seg noe på hodet. Og så blir man inspirert til å kjøpe seg en lekker jakke som kan stå til hatten i rød filt eller den som har en edderkopp til pynt når man er i det humøret.
- Det er ikke lenge siden hatter var et klart signal om hvem du var, og hvilket sjikt du tilhørte, militært, sosialt og økonomisk, hvilken kultur og religion du hørte til, og hvilken sivil status du hadde. Nå er det bare de kongelige og de virkelig fine fruene som bruker hatt til daglig. Hattene er forsvunnet fra motebildet, 250 år etter at den første silkehatten ble laget i Frankrike i 1760. I 200 år holdt hatten stand som det ypperste av pynt og mote. Det var den gang man kjøpte seg en ny hatt hvis man ville feire noe, eller bare trengte en oppmuntring. Nå er det kanskje en ny leppestift eller en tur på kafé som gjelder.
- Det er synd, sier Åse. - For når man har en ny hatt på hodet, reiser man det litt høyere, sånn rent intuitivt. Og når man løfter haken og retter ryggen ser livet lysere ut også, spør du meg!
- Det er inspirerende og morsomt å se at det vokser ut en tøff hatt fra det som var en haug med skinn eller ull. Man blir helt oppslukt av arbeidet, det er en givende kreativ prosess.
- - Jeg ble modist ved en ren tilfeldighet, forteller Åse. Jeg ble med moren min fordi hun skulle kjøpe seg en hatt. Jeg syntes det så så morsomt ut, og så begynte jeg. Den gangen var det fire års læretid, så jeg fikk prøvd meg skikkelig, først hos en modist i butikk, og så på kostymeavdelingen ved Operaen. Nå har jeg egen butikk. Åse har hatt svennebrev siden 1997, så nå er det hennes tur til å ha lærlig hos seg.
- Det er fint, for selv om jeg trives alene med stoffene og hattene mine, er det jo hyggelig med selskap.
- Skal jeg drømme for fremtiden, så er det at interessen for hatter øker, slik at jeg kan tjene litt mer penger på det. For da kan jeg reise til andre land og bli inspirert, se og kjøpe spennende stoffer og se hvordan andre modister jobber. Men inntil videre er det å drive med et kunsthåndtverk en mager glede. En skjebne jeg tror jeg deler med alle som jobber som kunstnere og kunsthåndverkere. Likevel er det nok lys i tunnelen. Jeg ser på kundene mine, de er av alle typer og aldre, men felles for dem er at de representerer en trend jeg tror er økende: Folk begynner å få nok av masseproduserte ting som har elendig kvalitet og varer en sesong eller to. En hatt som er sydd spesielt til deg har en helt annen verdi en en som er sydd til noen hundre millioner europeere, eller hva?

Utdanningsløp:
Grunnkurs tegning, form og farge..
VK 1 søm .
4 år som lærling